Siko's bakgrunn

Siko heter egentlig Ebra's Sundance Siko.
Han er født hos Eva Brenna og Harry Olsen i Son.
De driver oppdrett under kennelnavnet Ebra's.

Siko var en svært etterlengtet hund. Vi hadde tidligere hatt en vakker langhåret Schäfer hann, som vi måtte avlive 13 år gammel. Vi var fast bestemt på å skaffe oss ny hund, men det var tilfeldigheter som gjorde at det ble en Kooiker.
På en Oslotur med jobben før jul i 1996 kom jeg over en hundebok med forskjellige hunderaser.
På toget hjem satt jeg og bladde i boken, og diskuterte med en kollega hvilken rase jeg ville hatt hvis vi skulle ha ny hund. Den gang hadde vi fortsatt Fame ( Schäfer'n).
Jeg fikk plutselig se et bilde av en fantastisk vakker hund, og det jeg leste gjorde at jeg umiddelbart tenkte at, "en slik hund ville jeg gjerne hatt"! Det var bilde av en Kooiker, men det stod at den var svært sjelden utenfor hjemlandet, så jeg tenkte vel samtidig at en slik hun får jeg nok aldri..

Håpet tennes!
Vi dro på hundemessa i Oslo i begynnelsen av feb - 98. Vi hadde sett på de raser vi trodde kunne være aktuelle for oss, og var fulle i hodet av informasjon om disse. Med oss hjem hadde vi også noen eksemplarer av Hundesport. Disse tok jeg opp for å titte på i bilen. Jeg trodde vel knapt mine egne øyne da jeg fikk se bilde av en Kooiker og litt info om rasen, skrevet av Eva Brenna. Jeg ble i fyr og flamme. Tenk at drømmehunden virkelig fantes i Norge!
Det blidet og den artikkelen ble lest om og om igjen, det kan jeg love. Plutselig var det en mulighet å kunne få en av disse vakre hundene. Selv om det der og da ikke var aktuellt å skaffe seg en valp, var håpet tent om at en dag kunne jeg kontakte et menneske i Norge og kanskje få kjøpe en valp.

Avskjed med en god kamerat.
På sensommeren samme året kom dagen da det var på tide å la den gode gamle Fame få slippe. Hoftene var smertefulle, og han var blitt litt "småsenil". Plutselig var kjente blitt fremmede, og han kunne plutselig oppføre seg som om han så spøkelser og begynne å gjø inne. Ikke klarte han å holde skikkelig på urinen når han sov heller, så han bar preg av sin alder. 

Hva nå?
En stund etter hans død ringte jeg til Eva Brenna for å høre om det virkelig var slik at hun drev oppdrett av Kooikerhunder.
Etter en lang og hyggelig samtale med henne avtalte vi at vi skulle komme inn til dem og hilse på hundene. Det var nok mest for at hun skulle se og hilse på oss, he he. En god oppdretter skal vel se på sine potensielle valpekjøpere med lupe, for å prøve å få et inntrykk av hva slags mennesker de er.
Kan vel kort og greit si at vi ikke ble mindre gira på Kooiker'n etter at vi hadde hilst på Leander, Xika og Pepsi.
Xika smeltet hjertet mitt fullstendig. Hun var så kjærlig og kosete at det var en fryd!  Leander var svært vakker med sin hvite pels, sine røde tegninger og sine flotte sorte ørefrynser. Ørefrynser var veldig rart husker jeg. Hadde ikke sett sånt på hunder tidligere, og jeg tør nesten ikke si det, men disse hadde jeg planer om å klippe vekk hvis vi fikk en Kooiker selv. Kan berolige alle med at det er første og siste gang jeg har tenkt noe så grusomt om ørefrynser.  Forstod raskt at det er Kooikerens pryd, og jeg husker jeg senere med stolthet tenkte at Siko har penere "Oorbellen" enn den eller den
Utover høsten holdt vi litt kontakt med Eva og Harry. De hadde planer for et kull, og det var muligheter for å få en hannhund, hvis det ble mange nok. Kan tro jeg var spent på den fødselen.

Endelig!
27/11 ble det heldigvis født valper, og gjett om vi var lykkelige da det ble mange hannhunder!
Jeg ble overlykkelig da Eva sa at hun hadde en hannhund til oss, og vi fikk det første bildet av valpene i posten.
Dag etter dag tok jeg fram bildet og beundret de søte små. Det var en enorm lykkestund hver gang. Tenk å få en slik liten valp..

Første møte
Den første turen til Moss for å se valpene var spennende.
Det var siste dag av 1998 og
mamma Xika var like kjærlig som første gang. Valpene var kjempesøte. Vi hadde to favoritter blandt guttene. Den ene lys og yndig, den andre mørk og litt mer temperamensfull der og da. Neste gang vi dro inn måtte vi ta et valg. Valget var ikke lett, men vi falt for de mørke brillene og håpet om at han fikk like vakker rødfarge som sin far.

Hva skal barnet hete?
Navnet hadde blitt diskutert lenge og vel. Hva skal man kalle en liten valp som er så utrolig ønsket. Noe med navnet må jo si noe om hvor ønsket han er i familien, tenkte jeg. Mann og barn tenkte nok litt mer praktisk. Siko er et lett og greit navn som klinger godt, syns vi. Sundance er mors ønske. Ikke det at det nødvendigvis står så godt til Siko, men det sier noe om følelsen jeg hadde inni meg da Eva sa vi fikk kjøpe valp av henne. Det skulle symbolisere sol og glede, samt en liten "link" til den barske og kjekke cowboyen Sundance Kid. Det var jo en skikkelig kjekkas vi stolt kunne hente hjem den 22. januar 1999!

Hvem er det som ligger bak denne flotte  hund ved navn:
 EBRA'S SUNDANCE SIKO
Reg nr: 00452/99
Født: 27.11.1998
Hannhund
Farge: Rød/hvit
Id nr: 578098100118695

Far:
Intnorduchsv94nordv94-98 nv96
Taga's Leander Limelight
Dk08489/93

Mor:
Taga's Xika
Dk06639/95

Farfar:
DK CH
Taga's Brutus of Tjemme

Farmor:
Taga's Abby of Rakker 

Morfar: 
DK CH 
Corak Urjette V Muskyteira 

Mormor: 
DK CH 
Femke  
 

Livet med Siko har vært fyllt med oppturer og nedturer.
Vi slet litt med han en stund, noe som endte med at vi kastrerte han da han var tre år. Det er noe av det værste, men også det beste jeg har utsatt ham for. Han fikk betennelse og reagerte på medisinene, så det var en fæl tid.
Etterpå, da han ble helt bra, har jeg aldri angret, for vi fikk en ny hund. Vi hadde episoder med at han glefset/snappet etter folk senere også, men nå har det vært helt borte i flere år, så jeg tenker nesten ikke på det mere. Hva årsaken til problemene var blir bare spekulasjoner, men det er nok kombinasjon av mange ting. En Kooiker er ingen dårlig rase, som jeg har hørt enkelte har hevdet. Jeg tror nok størsteparten av skylden lå hos meg selv, og at jeg ikke var flink nok til å sosialisere han da han var liten, samt at han er enorm til å lese eieren sin. Ble jeg litt engstelig for at det kunne skje noe, ble han iallefall  på vakt.

I LP ringen.
I lydighet hadde vi noen brukbare resultat, men vi var nok av den typen som var best på trening, he he.
Moder'n har aldri hatt helt taket på det der med nerver og sånn, så den delen av lydigheten var ikke så trivelig akkurat. Siko er helt rå når han vil. Vi klarte å få 10 på fri ved foten engang, og det var helt rått. Han var også bombesikker på fellesdekk, innkalling m fl. Vi har hatt mye god hjelp av folk rundt oss. Hadde blitt bare rot skulle jeg holdt på helt alene.
Han hadde mange fine øvelser, og gjorde det jevn bra på tross av meg.. Vi startet noen ganger i kl. 3, med 241,5 poeng med 2 nuller, som beste resultat. Noe lenger kom vi aldri før sporbasillen bet oss.

Spor
Spor er bare så utrolig morsomt å holde på med.
Siko blomstret opp etter at vi begynte med spor. Han var vel rundt 5 år før vi startet, men det tok ikke lang tid før han forstod vitsen, og gikk på med liv og lyst. Han er veldig grundig når han går, og han har et jevnt fint tempo.
Han startet i en konkurranse, med min mann som fører, og fikk 231 p og opprykk. Jeg satt på sidelinjen og var kjempenervøs. Det er alltid jeg som har trent lydighet, men de gikk bort og gjorde det kjempebra. Det morsomste var at Siko som hadde budføring som glansnummer, og egentlig ikke er så opptatt av å treffe ukjente fant ut han ville presentere seg for dommeren, og tok en rask sving bortom på tur tilbake til pappa.  Hadde jeg stått der hadde jeg fått hakeslepp, men gubben tok det rolig.
Han gjorde unna lydighetsdelen med bare null på gå foran i line, og null i dekk u marsj, ( den siste var unødvendig, for den var egentlig bankers. )og det syns jeg man kan kalle en flott prestasjon. Det viser at Kooiker'n kunne sine saker, he he.
Sporedelen var ingen av oss helt fornøyd med, for han rotet litt, men han fikk 7, så det var jo bra nok.
Siden Siko er skuddredd, ble det ikke flere konkurranser på oss. Vi ville møte skudd i de høyere klassene, og det hadde nok ødelagt hele lydighetsdelen for han. 
Å gå spor har vi fortsatt med alikevel, og vi var på et weekendkurs hos Inger og Terje Østlie, som virkelig gav oss påfyll til å trene videre. Siko er helt rå på spor, og han takler mange utfordringer, men han er også en luring, som kan lure oss ut på dyretråkk om vi ikke følger med. Det er alle variasjonsmulighetene og utfordringene som gjør spor så spennende. Et spor er ikke bare et spor. Man har noe nytt å lære hele tiden.